fredag 30. januar 2015

På pinnene nå

Etter å ha gjort ferdig mange små prosjekter frem til nå i januar, sitter jeg nå igjen med ting som tar tiiiid.


Jeg holder på med denne kjolen til meg selv, i lilla. 
Den strikkes i vamsegarn på tykke pinner, men det tar tid, og jeg har hatt denne liggende uferdig lenge, lenge. Nå har jeg kommet godt i gang, og har et håp om å bli ferdig i år.


Regnbuegenser til Lillesøster. 
Jeg bruker rullegenser oppskriften til Nøstebarn, men har strikket vrangbord.  
8 omg med regnbuegarn, og 2 med beige. 
Denne er ikke så stor, men tynne pinner og tynt garn. 


Fnugglett.
Strikket i Air, som er veldig tynt, og på ikke så veldig tykke pinner.
Jeg har strikket opp ett nøste og er godt i gang med nøste nr 2.
Denne bor i veska mi, da det er passende hjernedød strikk til å ta med rundt.


"Trøstesjal" 
Strikket i kauni. Denne blir bare liggende, men SKAL bli ferdig.


Raggsokker

Sokker i viking nordlys, pinne 3. 
Foreløpig er jeg bare misfornøyd med alt, så vi får se.


Også den store dårlige samvittigheten - Fanakofte til meg selv.
Jeg synes å huske at jeg har kommet så langt at jeg skal begynne med mønsteret oppe.
Denne må taes frem igjen snart. 



torsdag 29. januar 2015

Regnbuelue


Jeg hadde det nydelige garnet fra ninapetrina, og bare MÅTTE strikke noe i det.
Så da ble det regnbuelue på Lillesøster.


100 masker på pinne 3, lang vrangbord før jeg strikket glattstrikk.
Felte av med å felle først hver 10 maske, så hver 9, osv, med en omgang rettstrikk mellom.

Gikk ikke med mye garn, litt under 40 gram. 

Og vips - deilig vårlue!

Og den fikk luftet seg på legekontoret i dag, og Lillesøster var veldig fornøyd. :)

søndag 25. januar 2015

Arvede møbler


Nyttårsaften døde farmor, og nå har de ryddet ut av leiligheten hennes.
Jeg var så heldig at jeg fikk dette fine hjørneskapet, som passet perfekt inn i kroken på stua.
Foreløpig mangler det litt ting oppå der og inni.


Jeg fikk også en gammel kommode, som har fått plass uti gangen, 
den skal få passe på votter og luer tenkte jeg. 



Liten pakke med mye innhold

I går dumpet det en pakke ned i postkassa mi, og jeg forsto ikke helt hva  det var, for den var jo så liten? Men da jeg åpnet den, fant jeg dette.



Nydelig, deilig garn fra Ninapetrina!
Og så smart med vakumpakking, da var det jo god plass i postkassa!



Deilig garn, i nydelige farger!

Jeg er igang med lue:




fredag 23. januar 2015

Snuppesett

Jeg tok et dypdykk i garnlagret mitt, og endte opp med å bruke noe garn jeg kjøpte på pickles for lenge, lenge siden. Det er abuelita merino worsted jeg har brukt. 
Og resultatet ble et snuppesett til Lillesøster.


Boblelue var første prosjekt ut. 
80 masker på pinne nr 4, det gikk med 52 gram garn.
Oppskrift her.


Fortsatt masse garn igjen, så jeg fortsatte på pinne 4 med 80 masker, og endte opp med en "rillerulle" lue. Lang vrangbord, så strikket jeg fem omganger rett, så fem omganger vrangt, før jeg felte av. 
Her gikk det med 62 gram.


Og det var fortsatt igjen garn, så da ble det en nøstebarn hals til. 
Gikk med rundt 45 gram garn, strikket på pinne 3.

Og vips så kan Lillesøster være god og varm! 


onsdag 21. januar 2015

Tilpasset opplæring - på sitt beste

Jeg lo godt da jeg leste ukeplanen til Storebror denne uka. 

Under torsdag så jeg dette: 


Traume Terror time høres jo unektelig ganske brutalt ut. 
La meg oppklare. En traume terror er en slik: 




Det er en drage fra "How to train your dragon", og det er favorittdragen til Storebror. 

Så "Traume terror time" er nok rett og slett en time der han sammen med spes.peden sin jobber med norsk, og hvor de bruker et bilde/figur av en Traume terror til å lese, og til å oppmuntre til lesing. 

Jeg er veldig imponert over skolen, som kommer på slike ting, og faktisk skriver det på ukeplanen! 

Nøstebarn hals #1


Disse halsene er enkle og srikke, går kjapt å få ferdig, og gode i bruk. Vi har hatt ganske mange slike i omløp de siste 7 årene. 

Denne er strikket i superwash garn fra Europris/-nille og det gikk med 51 gram. 




tirsdag 20. januar 2015

Treninger og trening og enda mer trening

Da er det laget nytt aktivitets-skjema til Storebror. 
Der skal alle signere/krysse av når aktivitet er utført. Og han trenger ikke gjøre alt dette på en dag altså. ;) Men batcamp, tøyinger og deler av ninjatrening skal gjøres daglig. Også skal han helst ha en av gym, svømming eller tur.  

Sa noen papirløst samfunn?
Ikke her i huset. ;) Her drukner vi snart i papirer. *ler* 

søndag 18. januar 2015

Livet med Storebror

Storebror her i huset har diagnosen aspergers syndrom. Han skal nå revurderes angående diagnose, og havner nok sannsynligvis på infantil autisme/barneautisme/klassisk autisme. (Kjært barn har mange navn?)
Men uansett - både asperger og infantil autisme (og høytfungerende autisme og litt annet) går under "Autismespekter diagnoser". 

Slik fikk jeg forklart autismespekteret den gangen vi fikk diagnose på Storebror. Som dere ser så er spekteret stort, og variasjonene er kjempestore. Jeg skal ikke gå inn på hver enkelt diagnose og hva det innebærer her nå. (Det er nok en stor fare for at det skjer senere. ;) ) 

Oppå dette har Storebror også noen fysiske symptomer som vi ikke blir kloke på. Han har alltid vært "dårlig" motorisk. Som i klomsete, hatt et ganske spesielt ganglag, og aldri blitt godt motorisk. Han er ikke bygd for fart, men har alltid vært rimelig utholdende. Nå har dette snudd. Han går verre enn noen gang, han blir fort sliten, "siger sammen" og har etterhvert problemer med å gå bakker og trapper. Det gjør at han hemmes veldig i lek med andre barn. Han sikler også endel, og har "snøvlete" uttale på ord i perioder, og er helt ekstrem til å spise på ting. Alt dette gjør at han nå skal utredes videre, uten at de helt vet hva de egentlig leter etter. (Kjenner noen igjen symptomer og tenker en spesiell diagnose, vær så snill og rop ut, vi falmer i blinde. ;) )  På grunn av dette har han fysioterapi øvelser og trening hver dag, samt at vi nå skal begynne med tøyeøvelser. På grunn av dette er det også søkt hjelpemidler som arbeidsstol, enda en sykkel med hjelpemotor, rullestol etc. 

Og sånn helt på toppen sliter han med reflux, og står fast på medisiner pga det. 

Så bildet er stort, og det er mye som skal taes hensyn til hver dag. Det skal gies medisiner. Det skal trenes. Det skal gjøre øvelser. Det skal trenes på å spise forskjellig mat. (han er VELDIG kresen). Og han må hele tiden oppmuntres til å være i "vår" verden, og ikke gjemme seg inn i sin egen verden. Det trenes hele tiden på sosiale situasjoner, og hver minste lille ting på PLANLEGGES. Ingenting skjer på sparket her i huset. Mange av rutinene er de samme dag ut og dag inn. Så på morgen, middag og kveld skjer det samme - i samme rekkefølge, alltid.  Og på skolen har han spes.ped opplegg, så der har han egen læreplan, som gjør at det trenes, terpes og terpes.  Han har en vannvittig hukommelse, men bare på det han gidder å huske. ;) Så resultatet er at han husker det meste om dragene på Borkøy, mens bokstavene sitter enda ikke. ;) (For han ser ikke noe poeng i å lese, hvorfor skal han bruke energi på det, når de voksne kan gjøre det?) 
Han må følges med mye av tiden. Endel pga at han kan ryke ihop med Lillesøster, og ettersom han ikke har sperrene på hva man kan gjøre, så kan det gå hardt for seg. Og ikke minst fordi han putter ALT i munnen. I dag stoppet jeg han fra å spise nabbi-perler. Dette er noe som har vært hele tiden, men som virkelig har blitt verre. På skolen spiser han opp blyanter og viskelær. Ipad coveret sitt tok han knekken på i jula. 


Det er bokstavelig talt spist opp. Klær spiser han på, samme med puter, møbler, leker, ledninger, rett og slett det han finner. Er det i nærheten, så kan du banne på at han tar et jafs. ;)  


Jeg har bestilt "bitesmykker" fra ebay, og disse hjelper endel. Men disse forsvinner jo fortere enn man rekker å få sagt "ikke spist på genseren!". Så det er visst på tide å bestille en ny ladning. 

Men han er mesteparten av tiden en glad og fornøyd liten fyr. Han elsker Skylanders, Dragene på Borkøy, Minecraft og ALT som har med vitenskap å gjøre. Han vil lære og lære, og suger til seg alt vi forteller han. Med det resultatet at han glatt har foredrag for legene om hvordan galleblæren fungerer. Han er veldig høflig, og ganske kontaktsøkende, men har ikke de "normale" sperrene, så han går helt opp i folk, og snakker og snakker, uten å ense at de kanskje ikke er så interessert som han er. Andre ganger trekker han seg helt unna, og overser folk totalt.  Han er mye i bassenget, både på skolen, avlastningen, med støttekontakten og med oss.  

Han går på speideren, spiller trompet og nå har vi startet på "skiskole/skileik". Han har støttekontakt 3 timer i uka, og er på avlastningsboligen 1 natt i uka. Han er en skikkelig mammadalt, og kommer gjerne krypende oppi senga mi om natta. Og det får han lov til, for det er ikke alltid han er så interessert i å kose på dagtid. ;) 

Å være mamma til et barn med spesielle behov er noe annet enn å være mamma til et barn som ikke har ekstra utfordringer. Det er ekstra bekymringer, ekstra jobb og ikke minst veldig mye å holde styr på. Men det er også veldig veldig fint. Og man får en litt annen innstilling til mye. Det skal endel til for å bikke meg av pinnen. Kaos er normalen. Jeg er vant til at ting plutselig snur, og det gjør at jeg ikke lar meg stresse opp hvis noen av ungene slår seg vrang.





Borte som dugg for solen


Jeg skal ærlig innrømme at jeg har mye garn. Og jeg har ikke engang litt oversikt over hvor mye garn jeg EGENLIG har. Og jeg tror ikke at jeg vil vite det heller, strengt tatt. 
Og jeg finner et nøste garn på de utroligste steder. Slik som midt blant en bunke klær, oppi en boks der jeg trodde det var "rot", og oppi skuffen med votter. ( Var logikken at et nøste garn kan bli et par votter, og hvis det lå i skuffen så skjedde det kanskje magisk?)

Iallefall, jeg har mye garn. Og har et "mål" om at det skal mindre garn inn i huset enn hva som blir brukt opp i 2015.  

Også har jeg en 5 åring, som elsker å veve. Så hun fikk fritt plukke fra garnkurvene mine, etter at jeg hadde plukket ut noe av garnet. (Det er ikke alt garn man slipper 5 åringer løs på)

Resultatet ble at Lillesøster fikk en koffert full av garn.
Og mora kan ha god samvittighet. For rundt 450 gram forsvant ut av mine garnskuffer, 
og da må det jo telle som ut? For det er jo ikke mitt lenger. ;) 



lørdag 17. januar 2015

System og orden

Jeg liker å ha system i sysakene, selv om det fort sklir litt ut. (Jamfør kaos i bloggtittelen. ;) )

Men nå har jeg lagd meg et system i numbers.

Først og fremst for å holde oversikt over hvor mye garn som går ut (blir brukt opp) og hvor mye garn som går inn (blir kjøpt)

Foreløpig ligger jeg godt ann, men det skulle strengt tatt bare mangle, med tanke på at vi bare er midt i januar. ;) Målet er at det skal være mer blått enn grønt på sirkelen når vi kommer til desember.


Jeg har også planer om å prøve å lage en oversikt over hva jeg egentlig strikker. 
Så det er lagd et skjema for det også. 

Så får vi se om det blir flere skjema i løpet av året. 
Spørs om jeg burde hatt et på strikking vs hekling? 

fredag 16. januar 2015

Varmt til vinteren






Dette må være et av de enkleste og mest praktiske strikketøy som finnes.
Jeg brukte 1 nøste med kauni, ca 150 gram. 
Jeg la opp 3 masker, og økte med 1 maske i starten av hver omgang, og strikket riller til jeg var tom for garn, og vips så har man et deilig lite sjal, som fungerer veldig bra til skjerf. 

Helg!

Jammen meg har det gått en uke til, uten at jeg helt forstår hvor den ble av. Uka her har vært fylt opp av speider, støttekontakt, turn, bursdager og endel møter.

Det er mye som skal på plass rundt oss, og plutselig har hele hjelpeapperatet fått opp farta, og det er mye som skjer på kort tid. Og når mye skjer på kort tid, ja da er det mange baller jeg må holde oppe i lufta samtidig. Og det mens det vanlige hverdagslivet vårt skal gå sin vante gang.

Jeg og skolen har hatt møte med ergoterapauten til Storebror, og bestilt utprøving av arbeidsttol til han på skolen. Han sitter veldig urolig på stolen han har, og "henger" veldig over pulten, så vi må prøve å se om vi finner en stol som "tvinger" han litt til å sitte skikkelig. Vi prøver ut en type stol på skolen først, og hvis det fungerer, så får vi en likedann hjemme etterhvert.
Det skal også bestilles "isrullator" som han kan bruke når skolen (og vi) er på skøyteisen. Det er viktig at han kan delta på lik linje som de andre ungene, men å forvente at han skal greie å gå på skøyter uten støtte kan vi ikke. Da er det bedre at han får et hjelpemiddel som gjør at han opplever mestring og koser seg med aktivitet.
Han skal også få en sykkel til, som kan stå oppe på skolen, slik at skolen og avlastningsboligen kan bruke den. Så jeg slipper å løfte 45 kilo med sykkel inn i bagasjerommet. Og - den passer strengt tatt ikke inn i bagasjerommet på bilen heller, selv om jeg har fått det til, ved hjelp av skjerf for å holde bagasjerommet lukket. (Takk og lov for at det er kort vei til avlastningsboligen. Og at jeg ikke møtte politi på veien).
Og det skal bestilles rullestol, så vi kan slippe å dra rundt på den store vogna, som både er stor og tung, samt at gutten virkelig er for stor til å sitte i vogn nå.

På mandag skal jeg og skolen møte fysioterapauten, og sette opp nytt treningsprogram, samt tøyeøvelser. Det skal virkelig bli utfordrende å få inn i dagplanen vår, men vi må bare prøve å få det til.  Alt må prøves, for å se om vi får hverdagen til gutten til å bli bedre, og om vi greier å bremse den negative utviklingen vi har hatt motorisk.

Han skal også inn for å revurdere asperger diagnosen, for å se om han heller havner på infantil autisme/barneautisme. Samt at de skal utrede han videre somatisk, ettersom de motoriske problemene og fysiske symptomene hans ikke passer inn i noe som helst. Jeg er veldig spent på hva de finner ut der, men er innstilt på at dette kommer til å ta tid, da det er flere undersøkelser som skal til, og endel av de, blant annet MR i narkose har lang ventetid. Men selve revudering av autismediagnosen regner jeg med går ganske greit, da vi har fått time til både foreldreinverju og kognetiv test i begynnelsen av februar. Så det er bare å krysse fingrene for at gutten samarbeider under testingen. ;)

Nå i helgen har vi planer om å bare kose oss. Vi har snakket om å ta oss en tur ut på ski, og det er mulig at en liten venninne fra skolen kommer på besøk en tur. Jeg har vel også på en måte lovt ungene at vi skal bake ett eller annet. ;) Og Lillesøster har dratt frem alt hun har av perler, så vi skal nok få helgen til å gå.

Jeg har laget en side som heter 100 turer som ligger der oppe. *peker* Målet er at vi skal få til 100 turer ute i løpet av 2015. Vi legger lista veldig lavt, og satser på at vi greier å gjennomføre. Foreløpig i år har vi to turer. Turen vi hadde på skøyteisen sammen med støttekontakten, og turen på skileik. Begge de to må da telle tenker jeg.

tirsdag 13. januar 2015

Også store gutter kan være små

Det er alltid veldig koslig å hente på SFO når ungene har vært borte fra meg en helg, feks på samvær.

Storebror er ikke den som viser mest følelser, men han har sin egen, subtile måte å fortelle oss ting på. Jeg som kjenner han godt ser jo fort hva slags humør han er i.

Når jeg kommer inn på SFO liker jeg å komme litt stille, slik at jeg i noen sekunder eller minutter kan se på at han leker med de andre ungene. Det gjør så utrolig godt for mammahjertet, å få noen glimt av et normalt liv, oppe i alt. Å kunne se at han faktisk leker, kommuniserer! Det skjer ikke så ofte, så de gangene det skjer, så prøver jeg å suge det til meg.

Ofte ligger han i sofaen når jeg kommer. Da har han kanskje en voksen sammen med seg, eller han ligger der selv og "ruller", holder på med bitesmykket sitt, og rett og slett har en "time out" for seg selv. Han er sliten av dagen, og trenger fred, og litt tid i sin egen verden.

Når jeg kommer og setter meg sammen med han, kommer han krypende inntil meg, og gjerne stikker han nesa si borti meg. Og lager en utrolig søt "øh" lyd.
Hvorfor stikker han nesa borti meg lurer du kanskje på? Jo, det skal jeg fortelle deg. Storebror er veldig glad i serien "Dragerytterne på Borkøy". Der er det mange drager, blant annet Traume Terror (Terrible Terror) som han er veldig betatt av. Og de dragene er (jeg siterer fra drageboka hans) "små nysgjerrige skapninger som stikker nesa si borti alt mulig rart". (Mer om drageboka kommer senere).
Storebror tar alt bokstavlig. Så "stikker nesa si borti" er for han at de bokstavlig talt stikker nesa si bortpå ting eller folk. Derfor går han rundt og stikker nesa si borti meg og andre, og ting, for han er nysgjerrig, slik en traume terror. ;) Og Traume terroerer er veldig søte synes Storebror, derfor lager han også den "øh" lyden, og verdens mest uskyldige ansikt.

Så da sitter jeg der da. Og koser med en gutt som leker Traume Terror. ;)

lørdag 10. januar 2015

Gutte-vafler


Årets første strikkeprosjekt ble sokker til Storebror. 
Jeg la opp 40 masker, strikket 10 runder med 2 r og 2 vr, før jeg gikk over til å strikke vaffelmønster. 2 omganger med bare rett, og 2 omganger med 2 r og 2 vr. 
Rundt 40 omganger, før jeg strikket hæl, og fortsatte med vaffelmønster på foten, før jeg felte av til tå etter ca 35 omganger. 
Brukte rundt 120 gram med Raggi garn, og pinne 2 1/2 og 3. 

Vaffelmønsteret har jeg fra "Blueberry waffle socks", dere kan finne norsk oppskrift her.
Selve sokke-oppskrifen er "standar" raggsokk. 

torsdag 8. januar 2015

Skiskole


I dag skulle kaosfamilien på skiskole. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg er ingen skiløper, og håpet er at skiskolen skal gi ungene såpass bra "grunnlag" med skiferdigheter at de greier seg godt her i livet. Og at de skal greie seg såpass bra at jeg etterhvert kan ta de med på ski, der jeg også har ski på beina. For jeg innser at jeg kan ikke løfte opp unger som faller med ski på beina, da faller jeg også i forsøket, er jeg stygt redd.

Så vi hivde i oss middagen, tok på uteklær og kjørte oppover til skistadioen. Vi kjørte og vi kjørte. Og vi kjørte. "Denne veien er skummel" mente Lillesøster. Jeg kan nok være enig, selv om jeg tror hun mente at det var skummelt at vi kjørte i skogen, mens jeg bekymret meg mest over føret. ;)

Men vi kom oss oppover, fikk på ski, og ungene imponerte stort! De gikk på ski på området i 15 minutter før selve skiskolen startet. (Ja, vi hadde god tid) 
Storebror la avsted med godt mot, og forsvant innover lysløypa med en kompis når de skulle gå 500 meters løypa. Lillesøster forsvant bortover sletta med en liten kompis. Jeg sto igjen og tenkte "Kan dette gå bra?" 

Og en stund gikk det veldig bra. Jeg tror Storebror hadde på skiene i nesten 45 minutter, og det er jo kjempebra. Men plutselig sa det stopp. Han kom gående tilbake. Det var visst en bakke som han ikke hadde noen planer om å kjøre ned. "Jeg vil ikke brekke et bein" var forklaringen. Og plutselig hadde han fått nok, og inntok "Mr Buddah" posisjonen sin, og gråt og gråt. "Jeg føler meg idiotisk. Jeg er ikke flink. Jeg er idiotisk. Beina mine virker ikke!" Jeg trøstet så godt jeg kunne, for jeg syntes guttungen hadde vært fantastisk! Rene super-gutten. Jeg hadde aldri forventet at han skulle holde ut så lenge som han gjorde.  Han var en stund veldig påståelig på at han aldri mer skulle gå på ski, men når vi kom så langt som til kveldstell på badet kunne han innrømme at han ville prøve en gang til.

Jeg vil påstå at kvelden var en suksess. Ja, den endte med snørr, tårer og meltdown. Men jeg hadde egentlig forventet meltdown etter 5 minutter, så at det tok 45 minutter er jo helt fantastisk. 

Så vi prøver igjen neste uke. Og jeg blir ikke overrasket om at innen snøen er borte, så renner han ned bakkene også. Men frem til da - så er det ingen problemer å holde seg på flata. ;) 

onsdag 7. januar 2015

Project Life



Det begynner å bli endel år siden jeg greide å være aktiv med scapbooking, men jeg har savnet det hele tiden. Men å ha tid til å sitte og dille med papir og bilder har jeg bare ikke lenger. Ikke har jeg plass heller, for jeg kan ikke la alt ligge fremme til små barnehender, for da får de nok føtter å gå på. 

I jula oppdaget jeg app'en "Project Life" av Becky Higgins. Jeg husket Higgins fra den gangen jeg scrappet, og fant ut at den appen måtte jeg sjekke ut. Og jeg ble ikke skuffet! Nå får jeg faktisk lagd sider på 1-2-3, og planen er å printe de ut i en fotobok på slutten av året. 

I iPhoto har jeg lagde meg et album der jeg legger inn alle sidene jeg lager, slik at de er enkle å finne tilbake til når jeg skal bestille bok. 
Jeg har også begynt å lage sider fra 2014, og har lagd meg en et eget album med de sidene, slik at jeg etterhvert kan sortere de, og få bestilt en fotobok. 

Jeg kommer nok til å supplere med noen sider laget i Photoshop elements etterhvert, kan jeg se for meg, spesielt hvis det skal mye tekst inn, og litt sånn.  Men til å lage sider med bilder, litt stæsj og litt tekst er denne appen genial! Og jeg ser for meg at det faktisk KAN bli fotobok av 2015, og en bok som jeg blir fornøyd med. 

Foreløpig har jeg lagd 4 sider fra 2015, og det er ikke dårlig, til at vi er så tidlig i januar som vi er. Målet er å ha iallefall en side fra hver uke, men jeg ser for meg at det kommer til å variere litt ut fra hva som skjer, så i noen perioder blir det flere sider, mens i andre blir det færre. og når alt kommer til alt kommer jeg sikkert ikke til å bruke alle sidene i bok, men nå er de iallefall der, og det er bare for meg å plukke. 

Å ikke kunne være bare mamma




Jeg er ikke bare mammaen til Storebror.  Og det er noen ganger det som gjør mest vondt. Jeg kan ikke bare være mamma. Jeg kan ikke ta en dag der jeg legger bort alt som har med diagnosen å gjøre, og bare gjøre det jeg og vi vil. Jeg kan ikke plutselig en dag si "vet du, i dag tar vi kake til kveldsmat!" Jeg kan ikke holde ungene oppe en time lenger, feks for å se film. Og jeg kan ikke bare lene meg tilbake og tro at alle gjør jobben sin.

Dagene våre består av dokumentasjon, dokumentasjon og enda mer dokumentasjon. All aktivitet og trening skal skrives opp. Og signeres. Det skal skrives "ninjatrening - done!"  Jeg kan ikke hoppe over de 15 minuttene med trening. Om jeg har migrene, heller vil kose i sofaen med ungene, drukner i husarbeid - trening må gjøres.
All mat skrives ned. Så hvis jeg skeier ut og gir vafler til kveldsmat (slik jeg gjorde i går), så vet jeg at både skole og avlastningsboligen kommer til å se det. Men innimellom skeier vi ut. For det er en del av den daglige hverdagen det også. Noen dager koser vi oss litt mer.
Hva mer? Jo - er vi på tur, skal det skrives. Hvor langt gikk vi? Hvordan var han? Har vi vært i bassenget? På ski? Jeg tenker aktivitet alltid. Er han i form slik at  jeg kan parkere langt fra inngangen? Er det en dårlig dag, så jeg må parkere nærmere? Kan han presses i dag? Hvor mye?
Også er det medisiner. Det hender jeg spøker med at takk og lov for at jeg har medisinkurs. Og han har egentlig ikke mye medisiner heller, det bare tar tid.
Det skal skrives i beskjedboka mellom hjem/skole/bolig. Hva har vi gjort? Hvordan har han sovet? Har det skjedd noe spesielt?

Privatliv? Hva er det? ;)

Og ungen selv har dagplan. Så da skal alt dokumenteres FØR det skjer. Her er det ikke mulig å ta ting på sparket gitt.

Men samtidig er denne dokumentasjonen trygghet. For så lenge JEG gjør alt dette, så kan jeg forvente og forlange at skole og bolig gjør det samme. Da må de også huske på trening, kosthold og medisiner. Fordi at det skal dokumenteres. Og de må også tenke over om det er mye "ekstra" kos en uke, og det må fordeles, og kanskje må de droppe noe av det. Og hvis vi har hatt en ettermiddag med lite aktivitet hjemme - ja da kan de ta det igjen på skolen dagen etter, hvis han er i bedre form da.

Det meste av det vi gjør, har en "baktanke". Kan jeg lure inn aktivitet? Sosial trening? Er det sosial kompetanse han kan lære her? Kan vi lure inn prøvesmaking av ny mat? Trening av bokstaver? Trening av tall? Trening av uttale? Vente på tur? Sosiale koder?

Man lever i den villfarelsen av at hjelpeapperatet rundt barn med spesielle behov står der den dagen man har behov for det. Jeg kan både bekrefte og avkrefte akkurat det der. ;) Noen står på, noen gjør det de skal, og enda litt til. Mens andre må man nærmest sitte på for at de skal få gjort noe.  Trodde du at økonomisk støtte kom av seg selv? Tro om igjen der også. ;) Og man blir sjelden fortalt det man har behov for. Man må finne det ut selv. Men når man først finner det ut, har fått søkt og kanskje kommet gjennom en ankerunde eller to - DA funker det.
Bare i dag har jeg sendt 4-5 mailer, hatt noen telefonsamtaler og sjekket opp 2-3 ting, som jeg igjen har mailet videre. Dette er ting som de i hjelpeapperatet rundt oss burde ha gjort, men det tar så lang tid å få det gjort, at ingen det er gjort har jo guttungen flyttet hjemmefra. ;)

Det er det jeg mener med at jeg kan ikke "bare" være mamma. Jeg kan ikke ha kun fokus på å være en god mor, ha en god relasjon til han og at han skal ha det bra. Fordi at for at vi skal komme dit, så er det mange, mange små puslespill biter som må på plass, for at det skal fungere. Brikker som man ikke trenger å tenke på når man har friske barn.

Og jeg skulle virkelig ønske  - at jeg noen gang kunne vært bare mamma.

Jeg har noen tanker om hva den "perfekte pakken" hadde  vært, når man en dag står der med et barn med spesielle behov, jeg skal prøve å få skrevet om det en annen dag.

En ettermiddag i snøen



Det er endelig kommer snø, selv om den er på vei bort nå. Men i går kveld var det mye snø, og vi tenkte å dra og gå på skøyer, men skøyteisen var borte. Men vi fikk lekt i snøen, og lagd snømann.  Vi rakk også en liten snøball krig, med dekning bak snøhauger. 

En fin ettermiddag! 

mandag 5. januar 2015

Perling

Jeg og Lillesøster er blitt veldig glad i å holde på med "nabbiperler". Vi printer ut mønster fra nettet, eller lager våre egene. Det blir produsert enorme mengder med "perledingser" her i huset. Jeg tenkte jeg kunne vise frem noe av det vi har lagd.


Dette er Lillesøster sitt verk, en pingvin og en angry bird til Storebror. Hun måtte bare lage den angry birden, for Storebror elsker angry birds. 


Mora måtte også leke seg, og da ble det en sopp som skal forestille soppen fra Mario, en ugle og en muffins. 


Lillesøster satte en ettermiddag og lagde perler. Hun sier at disse skal vi bruke å sette glassene våre på. Men vi får se da, om vi noen gang husker på det. ;) 


Jeg er Doctor Who fan, så jeg måtte jo lage en Tardis. Vi hadde ikke verdens største utvalg med perler da jeg lagde denne, så den ble litt kjedelig, så jeg må nok lage en til senere. 

Å lære spansk

Vi har tilgang til hus i Spania, og er der mye. Vi har også endel kontakt med naboene, og en av de er gift med en svensk dame, og selv snakker han bare spansk. Det har gjort at jeg er blitt motivert for å lære meg spansk. Vi greier å forstå mye med "kroppsspråk" og sånn, men det hadde vært gøy å kunne forstå og snakke med han på "normal" måte.

Så i sommer startet jeg opp med duolingo som app på telefonen. I høst glemte jeg det litt, men fikk ny giv i jula, og har faktisk kommet gjennom endel. Og jeg merker at det sitter ganske fort, og det tok ikke mange dagene før jeg forsto mer av det som det ble snakket om rundt meg.



Duolingo finnes både på nett, og som app til både iOS og android. Jeg brukte appen helt frem til i går, men i går begynte jeg å bruke det på nett. Det er mye det samme, og det blir sykronisert, så om jeg går noen leven opp på feks nett, så ligger det samme der når jeg åpner appen på telefonen. På app har man tre "hjerter", når de er oppbrukt må man begynne på nytt med den leksjonen. På nett er det slik at det er en "prosess bar", så hvis man svarer feil så går man ett steg tilbake, men man kan gjøre feil uten at man må starte på nytt etter tre feil.

Det er faktisk utrolig gøy, og jeg merker at jeg lærer mye, og ting sitter. Jeg har aldri vært supersterk i språk, så om dette funker på meg, ja da funker det på de fleste. ;)

Det er litt utfordrende at det er spansk - engelsk, men en fordel med det er at jeg også blir flinkere i engelsk gramatikk. For å si det sånn, jeg har lært at "this" ikke skrives "tish" nå. For det er utrolig frustrerende i appen når man er på nest siste spørsmål og ikke kan gjøre en eneste feil, også gjør man en engelsk gramatikk feil. ;)

Jeg bruker noen andre app'er og sider også, jeg skal skrive mer om de siden. Men hvis du vil lære språk, så anbefaler jeg duolingo. Og ikke minst - det er gratis!

søndag 4. januar 2015

Hverdag igjen

Da er det straks hverdag igjen, etter en juleferie som har gått altfor fort. Vi har vært i Spania denne jula også. Og selv om det har vært ferie, så har vi holdt hardt på rutinene. (Noen fordeler skal det da være med å ha barn med autisme. ;) )  Ungene har vært i seng til samme tid hver kveld, untatt julaften, men også da var de i seng til 21.00. Ulempen med dette er at vi også har vært oppe grytidlig hver morgen. Fordelen er at nå i kveld - når det er hverdag i morgen, så la de seg uten problemer og sov før 20.00, og i morgen tidlig kommer det ikke til å være noen problemer med å få de opp.

Så nå er det sendt mail til spes.peden til Storebror med informasjon om dødsfallet vi hadde i jula. Det er greit at de er informert, og at de er informert om hva vi har fortalt til Storebror, og hvordan han reagerer, slik at de ikke sier noen andre forklaringer enn oss. Og da kan de jobbe litt på skolen også, frem til fredag. Blant annet så må vi nok kjøre noen runder på at presten må få lov til å snakke i fred, selv om Storebror mener at det at man kommer til himmelen er bare tull. ;)
Avlastningsbagen er pakket, med klær, medisiner og stæsj. Storebror skal på boligen fra mandag til tirsdag. Og sammen med alt skiftetøy og uteklær som skal på skole og barnehage i morgen, så kommer jeg nok til å være mistenkelig likt et pakkesel.

Vi liker hverdager her i huset. Rutiner. At man hele tiden vet hva som skal skje, og at alt er på plass. Ting som blir tatt på sparket og ting som bare skjer, det er ikke Storebror så god på, så da blir det fort endel bråk.
Jeg synes også det er greit at det blir hverdag nå. At vi kommer igang med de normale dagene, treningen, og ikke minst at folk i hjelpeapperatet rundt oss er på jobb igjen, så vi kan få fortgang i utredninger, hjelpemidler og alle de ørten småtingene som hele tiden avhenger av at noen er på plass og at folk faktisk gjør jobben sin. Jeg regner med at denne første uka i januar blir brukt mye til å samle tråder, maile og følge opp endel ting som ble startet opp før jul, og sjekke opp at alle som skulle ha gjort noe, faktisk har gjort det. (Sannsynligvis er mye ikke gjort, og da er det greit å få mast litt).

Og sånn helt i januar starter jeg opp blogg. Hva denne bloggen skal bli tilslutt vet jeg egentlig ikke. Kjenner jeg meg selv rett så kommer det nok til å bli endel hummer og kanari. Mye hverdag, endel autisme, noe mat, noe håndarbeid, noe annet hobby, endel bilder, litt språk og litt bøker. Kos og kaos - med andre ord.